Becantus
forlag * galleri * undervisning


Da skaperen gikk ned på Jorda

Dette skjedde på den tida menneskerasen nylig var blitt utviklet. Det har stor innflytelse på det som skjer på Jorda i dag og for det store bevissthetsskiftet som vi står midt oppe i. Det bygger på den evne jeg har utviklet til å kommunisere med høyere bevissthet.

Darwin hadde rett i noen av sine studier, men ikke i alt. Det var ikke slik at den sterkeste av en art gjennom lang tid utviklet seg til en ny art, slik hans utviklingslære sier. Det var Skaperens bevissthet som valgte to individer av en art, som han plasserte seg inne i. Gjennom sin tankeintensjon og visualiseringsevne, skapte han ett individ av hvert kjønn og gjennom det, en ny art. Slik skapte også Skaperen den første mann og kvinne. De ble utviklet fra to høytstående aper, arter som han lot dø ut med hensikt ikke lenge etter at menneskene var utviklet.

Gjennom hele skapelsens historie så han altså for seg det nye dyret han ville skape mens han befant seg inne i det dyret som var utgangspunktet for det nye dyret, som ofte liknet. Noen ganger designet han et helt nytt dyr på denne måten. Den teorien som Darwin presenterte innebærer jo at livet på jorda er utviklet gjennom veldig lang tid. Når man forstår bevissthetensog dermed mestrenes betydning gjennom eksistensens historie, forstår man at det tok ikke så lang tid som Darwin antok.

På den tida Skaperen hadde utviklet apene, hadde han også blitt godt kjent med Mesteren Michael, som har skjønnhetssans som en av sine sterkeste egenskaper. Han hadde utviklet seg som den vakre skikkelsen han er som englenes opphav. Det inspirerte Skaperen til å videreutvikle apene til å bli like vakre skapninger! Han kunne ikke omdanne en ape som hovedsakelig gikk på fire, til to-beinte, oppreiste skapninger i én operasjon. Han gjorde det i to mellomledd av skapninger som fikk gradvis fikk mindre pels, begynte å gå på to, og fikk mer og mer ansiktstrekk som vi kjenner som menneskelige i dag.

Dette skjedde på et kontinent som befant seg midt i Stillehavet. Øygruppen Hawaii er rester av det kontinentet. Skaperen sier at menneskene i Polynesia er lik menneskene han skapte den gang. De er etterkommere etter de aller første menneskene. Han sier at han transformerte dem bare en gang, men forandret genene deres for at de skulle utvikle mangfold.

Menneskene var nakne. De hadde ingen pels, slik apene hadde hatt, men tynn og sårbar hud. Selv om det var varmt der, var det ofte regn og det var ikke enkelt for dem å finne løsninger for hvordan de skulle leve. De hadde enda ikke i særlig grad utviklet redskaper til å hjelpe seg med. Selv om de ble individuelt besjelet, greide ikke de første menneskene helt å finne ut av hvordan de skulle leve livet slik Skaperen ga dem impulser om. Etter ca 100 år hadde de utviklet en gruppe som fremdeles levde nesten som dyr. Da bestemte skaperen seg for selv å gå ned i fysiske form og være sammen med dem for å vise dem vei.

Han hadde da en eterisk kropp og ønsket å omdanne seg til et menneske som kunne være på jorda sammen med dem og synlig for dem. Han kom til å se litt ut som det vi kjenner som et neandertaler-menneske da han legemliggjorde seg i fysisk form, så derfor ble de første menneskene litt redde for han til å begynne med. Men så gikk han i gang med å vise vei for dem. Han viste dem hvordan de kunne skape ly for regn og vind og beskytte seg mot ville dyr. Og så begynte han å vise dem hvordan de kunne organisere livet. Han ønsket at de skulle utvikle seg som høyerestående individer, slik han kjente det fra de eteriske rikene som finnes i andre solsystem. De hadde jo ikke utviklet språk, men kommuniserte med lyder og tankeoverføring mellom sjelene deres. De hadde ingen blokkeringer mellom sjel og sinn, slik vi har i dag.

Han gikk nok ivrig i gang med oppgaven, men han var også veldig mye for seg selv. For første gang kunne han oppleve hva det vil si å være i en fysisk kropp og være blant trær, blomster, fugler og dyr. Han kunne se sitt eget skaperverk med egne fysiske øyne, som seg selv. Han var på Jorda i mange år. - Men det han ikke visste, var hvordan han selv så ut fra den eteriske dimensjonen. Den mesteren som jeg nå kaller Opprinnelsens Mor, som alt hadde utgått fra, (se fabelen om opprinnelsen) var det ingen som kjente til på daværende tidspunkt. Hun hadde skapt en skapning som fungerte som Gud på vegne av henne. Ved å være den skapningen kunne hun bestemme over det som skjedde.

Da Skaperen kom ned på Jorda, var det mye han selv ikke hadde forutsett skulle skje, særlig i forhold til menneskene. Noen ganger greide han ikke å få dem til å forstå, selv de enkleste ting, så det hendte han ble veldig sint og oppgitt over dem. Så fikk han skyldfølelse for at hans eget skaperverk ikke fungerte slik han hadde trodd det skulle. Husk, han var en skapning som allerede hadde eksistert i millioner av år og han bar allerede med seg en del følelsesmessig bagasje. Han hadde også noen av Opprinnelsens Mors partikler i seg.

Det han ikke visste, var at den energien som Opprinnelsens Mor var, alltid på en måte var bak han. Hun så på han som seg selv; han var jo en del av hennes “kropp”, hennes energi. Derfor bar han også med seg hennes arketypiske følelser; sinne, sorg, følelse av å ikke bli respektert, følelse av å bli avvist, såret og krenket, som hadde oppstått i henne da de første mestrene hun hadde skapt ikke forsto at hun var deres opphav, at hun hadde skapt dem og gitt dem deres grunnleggende egenskaper. Hele eksistensen har fram til vår tid fortsatt uten at hun har blitt hørt for den hun er og for det hun skapte til alle tider. Nå er denne kunnskapen begynt å komme fram i de høyere dimensjoner. (Mer om dette i Fabelen om eksistensens opprinnelse).

Det som skjedde, var at Skaperens energifelt (chakrasystemet) begynte å se ganske mørkt ut etter en stund. Det som var nytt ved skapningen av mennesket, var det som jeg forteller om i boka mi, mennesker har et usynlig energisystem som går gjennom og rundt kroppen. Da skaperen hadde skapt seg om til et fysisk individ, hadde han også energisystem rundt kroppen. Da de forskjellige vonde følelsene dukket opp i han, ble de synlige i energisystemet, sett fra den eteriske dimensjonen! Som mørke flekker og som høyrød farge når han ble sint. Etter en stund så han ganske mørk ut ovenfra. - Og den som var Gud var fortvilet fordi han trodde at Skaperen var blitt slem. (Dette er det samme som skjer i alle menneskers energifelt etter en stund på Jorda, medmindre vi forløser våre følelsmessige sår, men Gud visste ikke det den gangen. Våre negative følelser gjør at vi får mindre og mindre lys når vi går gjennom livet.)

Etter at han hadde vært på jorda i 37 år, bestemte Gud (Opprinnelsens Mor) seg for å bytte han ut. Gud skapte en annen person av samme genmateriale, som så likedan ut, men som hadde penis. Skaperen hadde ønsket å være androgyn, altså uten kjønn, for han ville være der for både menn og kvinner. Den energien som Opprinnelsenes Mor var, hadde oppdaget at alle skapninger hadde masse lys i seg når de var seksuelt opphisset og fikk orgasme, så hun var blitt overbevist om at den seksuelle energien var en forløsende energi som løste opp følelsesmessig smerte. Det gjør den ikke: følelsene ligger lagret i de partiklene som vår sjel består av. Det var imidlertid grunnen til at den skapningen ble sendt ned på Jorda i stedet for Skaperen, hadde penis. Han ble programmert til å ta over Skaperens energi, til å bli elsket betingelsesløst og til å være bedre enn Skaperen. Skaperen, derimot, ble samtidig fratatt sin autoritet over sitt eget skaperverk, noe som gjorde han helt fortvilet. Etter hvert oppdaget han at han måtte programmere seg til å være denne nye skapningen for å kunne fungere som skaper når det var noe han ville utrette.

Denne hendelsen har hatt en enorm innflytelse på menneskene i hele menneskehetens historie.

Nå er Skaperen tilbake som seg selv og han samarbeider med alle mestrene, inkludert Opprinnelsens Mor, om å finne nye løsninger for menneskeheten. Jeg ble sterkt pålagt å forløse hans emosjonelle smerter fra det livet i perioden 2003-2007. Da gjorde jeg det, som om jeg var han. Jeg var i stand til det fordi jeg hele mitt liv har hatt en av hans sjelekomponenter knyttet til meg. Han har selv måttet forløse sine egne mange vonde følelser i ettertid.

 

Copyright Inger Susæg